En liten kommentar:
Det blei en lite spennende debatt i Tranøy kommunestyre 18. desember da kommunens arealplan skulle rulleres. Det manglet ikke på tildels gode framførte argumenter, – men de representerte i all hovedsak motstand mot forslaget om å opprette to nye soner for oppdrett utenfor Lekangsund/Stangnes og mellom Lemmingvær og Stongodden.
Riktignok leverte to av representantene, begge sysselsatt i næringa, – et forsiktig saklig pliktløp til forsvar for meir plass til laksemærer. Men i bakgrunnen hørte vi meir og meir den svake susinga av luft som gikk ut av ballongen. Og i løpet av Margaret Edvardsen fra Høyre sitt innlegg formerlig braste siste lufta ut. Hun røpet at det var uenighet i hennes posisjonsgruppe, og at hun kom til å stemme mot å tillate meir oppdrett rett utfor fjæra rundt om på Sør-Senja.
De to foreslåtte oppdrettsområdene slukte oppmerksomheita rundt en omfattende og krevende arealplan. Den handler om så mye mer enn oppdrett. Riktignok prøvde etpar representanter å rette oppmerksomheita mot de hindringer som oppstår når reindriftsnæring, sameting og fylkesmannens forskjellige avdelinger stopper lokale utbygginger. Men det meste dreide seg om to skraverte områder på et sjøkart.
Forslaget om å legge to nye områder for oppdrett på de foreslåtte områdene er sansynligvis ikke død og begravet. Det kommer en Kystsoneplan. Sålangt kan man slå fast at områdene ikke bidrar til noen arbeidsplasser i oppdrettsnæringa. Men de har utvilsomt skapt mange arbeidstimer innen planlegging og offentlig forvaltning.
Etter den store motstanden sålangt, skal det mye mot til for å hente forslagene fram igjen. I tilfelle, skal man låne øre til lokale erfaringer. Sålangt er de ikke godtatt som fakta i prosessen. Det burde de ha vært.
En lokal kunnskap er også at begge områdene er de verste sjøområdene sør og vest for Stonglandet. Straum, sørvestlig kuling og undervannstopografi skaper sammen et av de mest farefulle områdene i Vågsfjorden. Begge plasser har krevd sine liv, de to siste på syttitallet.
Jeg spurte engang en erfaren fiskeskipper om han hadde vært ute i så farlig vær i sitt virke i Nord-Atlanteren og ved Grønland at man måtte slakke opp på farta.
Etter å ha tenkt seg om, svarte han:
– Ja, en gang, – utfor Stongodden.
Helge N Nilssen